Kriminalitetsbildet har endret seg i løpet av det siste tiåret og er nå mer komplekst og sammensatt. Mens anmeldte lovbrudd og publikums utsatthet for kriminalitet tyder på at kriminaliteten har minsket, er det en økning innen noen alvorlige kriminalitetsformer.

Kriminalitetsbildet

Dagens kriminalitetsbilde viser organisert kriminalitet som ofte er grenseoverskridende, både på tvers av politidistrikter og landegrenser. Globalisering og økt mobilitet har påvirket kriminaliteten. Åpne grenser som følge av Schengen-samarbeidet har gjort det enklere å reise og å transportere varer, også for kriminelle.

Teknologi muliggjør både tradisjonelle og nyere former for kriminalitet. For eksempel kan ulike internettfora normalisere og rettferdiggjøre atferd for personer med kriminelle hensikter, som seksuelle overgrep mot barn eller tilrettelegging for vold og skadeverk. Bruk av kryptering og anonymisering gjør det vanskelig for politiet å finne brukbare elektroniske spor. I tillegg kan organisert kriminalitet påvirkes av de mange sårbare migrantene i Europa. Spesielt personer uten lovlig opphold og uten gyldige reisedokumenter er sårbare, og enslige mindreårige asylsøkere.

Kriminelle nettverk

Kriminaliteten anses som organisert hvis den er et resultat av samarbeid mellom flere personer. Erfaringer fra Norge og Europa tilsier at samarbeid i hovedsak foregår mellom mer eller mindre løst sammensatte nettverk av kriminelle aktører, heller enn i faste organisasjoner. Disse nettverkene kan samarbeide på tvers av nasjonalitet, etnisitet og annen kulturell tilhørighet. Nettverkene har ofte store ressurser og tilpasser seg raskt samfunnsutviklingen, ny lovgivning og myndighetenes tiltak. Videre benytter de legale virksomheter i utstrakt grad, har høy teknisk kompetanse og opererer over større geografiske områder.

Flere nettverk som er etablert i Norge, er multikriminelle og har betydelig voldspotensial. Deler av denne utviklingen skyldes vekst i organiserte miljøer i Norge, men i de senere årene har politiet også sett nettverk som helt eller delvis holder til i utlandet.

En bestemmelse om organisert kriminalitet ble første gang introdusert i norsk rett i 2003 ved innføringen av straffeloven (1902) § 60a. Bestemmelsen har sin bakgrunn i FNs konvensjon om grenseoverskridende organisert kriminalitet.

Lovgiverne anså organisert kriminalitet som svært samfunnsskadelig og ønsket at bestemmelsen skulle motvirke etableringen av kriminelle organisasjoner i Norge. Bestemmelsen ble revidert i 2013 og har siden blitt videreført i straffeloven (2005) § 79 c).

Med organisert kriminalitet forstås etter norsk strafferett at en straffbar handling er:

«...utøvet som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe».

Begrepet i norsk rett er knyttet til organiseringen av den kriminelle gruppen, og ikke til organiseringen av den kriminaliteten som begås. Det kreves ikke at utøverne av den straffbare handlingen er «profesjonelle kriminelle», men det er heller ikke nok at utøverne kun begår sporadisk kriminalitet. Den straffbare handlingen må videre ha en direkte tilknytning til gruppens aktiviteter og passe med gruppens kriminelle profil.

Med organisert kriminell gruppe menes:

«...et samarbeid mellom tre eller flere personer som har som hovedformål å begå en handling som kan straffes med fengsel i minst 3 år, eller som går ut på at en ikke ubetydelig del av aktivitetene består i å begå slike handlinger.»

Om det er snakk om et samarbeid vil avhenge av en helhetsvurdering, der gruppens struktur og varighet er relevante momenter. Tilfeldig og spontan kriminalitet begått av tre eller flere personer rammes ikke.

Straffeloven (2005) § 79 c) kan brukes i kombinasjon med ethvert straffebud, og medfører i utgangspunktet en dobling av strafferammen. Utvidelsen av strafferammen er begrenset til maksimalt 6 år. Bruk av bestemmelsen gir en strengere utmålt straff og kan gi politiet adgang til utvidet bruk av tvangsmidler etter straffeprosessloven (1981) fjerde del.